Sammendraget

Rapporten beskriver geografiske mønstre og variasjoner i tap av tamrein og sau til rovvilt 1991-2020 i Norge, og ulike faktorer som forekommer og kan virke inn, samt generelle forhold i produksjon og økonomi. Tapsårsakene for tamrein er vurdert som mer sammensatte enn for sau, og hovedårsaken er at rein går i utmarka hele året og sau ca. 5-10 uker hver sommer.

Antall årlige erstattede sauer tatt av store rovdyr har blitt tilnærmet halvert fra årene 2006-2007 til 2023 med ca. 16 000 sauer erstattet i 2023, derav flest i Innlandet, Trøndelag og Nordland hhv. i gjennomsnitt over 7000, 6 000 og 3100 sauer per år i perioden 2011-2020. Kun i Trøndelag og Innlandet utgjør både andelen lam og andelen andre sauer erstattet som tatt av rovvilt, mer enn 50% av totalt tapte sauer. Av erstattede sauer i perioden 2011-2020 utgjør 82 % lam.

Antall årlig erstattede rein tatt av store rovdyr har variert og økt med 49 % i perioden 2006/07-2020/21, med totalt 23 101 rein i 2020/21, derav 35,4 % i Vest-Finnmark og 21,7 % Øst-Finnmark. Tapsøkningen er i hovedsak i vestre og delvis midtre deler av Finnmark, men reintallsreduksjonen i 2012-2015 kan ha redusert årlige tap i deler av Øst-Finnmark de første årene etter. Tapsprosenten til rovvilt målt som andel erstattede av antall levende rein i vårflokk, er høyest i Troms, Nordland og Nord-Trøndelag. Av erstattede rein i perioden 2011-2020 utgjør 74 % kalver, og antallet kalver tapt totalt er omtrent 5,5 ganger høyere. Erstatningsutbetaling målt som kr. per levende rein i vårflokk per år varierte i perioden 2011/12-2020/21 i de 11 reindriftssonene fra ca. kr. 35 - 1068,-.

Totalt er fordelingen rein erstattet 2011/12-2020/21 som tatt av jerv, gaupe og kongeørn hhv. 31, 30 og 29 %. Samme tiåret er den samme fordelingen for sau tatt av jerv, gaupe, ukjent fredet rovvilt og bjørn hhv. 33, 22, 17 og 11,5 %.

De hyppigste predatorene i kategoriene dokumentert og antatt sikker (påviste tap) 1991-2020 er i følgende rekkefølge for 1) sau: bjørn, jerv og gaupe, og 2) rein: jerv, gaupe og kongeørn. Representativiteten og validiteten for sannsynlig predasjon i data for påviste tap er høyere for bjørn og ulv og høyere for sau enn tamrein. Påviste tap av rein til gaupe, jerv og kongeørn er spesielt mindre representativt gjennom året i mai og sommer enn vinter. Videre er antall påviste tap i enkeltår og områdevis i perioden 1991-2000 lite representativt for tapte sau og rein til rovvilt i samme tiår.  

For sau har de påviste tapene i Norge totalt sett og for artene jerv, gaupe og bjørn gått betydelig ned det siste tiåret, 2011-2020, mens de har holdt seg på omtrent samme nivå for kongeørn og økt noe for ulv. Andelen påviste tap innenfor forvaltningsområdene har generelt gått ned, spesielt for bjørn og ulv, men tapene til bjørn og ulv i Hedmark og til bjørn i Nord-Trøndelag har gått opp i randsonene til forvaltningsområde/-sone. Tapene av sau forårsaket av bjørn spesielt i Hedmark og Nord-Trøndelag, og ulv har 2011-2020 vært høyere utenfor enn innenfor forvaltningsområdene, spesielt 0-50 km fra med 61% for bjørn og 44 % for ulv.  

De påviste tapene av rein til rovvilt har variert og økt i studieperioden. Geografisk er en høy andel rein påvist tapt til rovvilt i vestre og sentrale Finnmark, der reintallet er høyest. Tapsandelen av totalt erstattede rein til kongeørn er desidert høyest, 45,3 % i vestre og midtre deler av Finnmark i perioden 2011/12-2020/21. Majoriteten av påviste rein som er tapt til kongeørn, er kalver tatt de første ukene etter kalving. Dokumentasjonsgraden for tap varierer mellom reindriftssonene.   

Hele rapporten kan du laste ned og lese her.

I perioden 2011-2020, skjedde 61,5 % og 49,6 % av de påviste tapene av rein til hhv. gaupe og jerv i forvaltningsområdene for hver av de to artene. Tap av rein i reindrift til rovvilt følger først og fremst årstidsbeitene om det er rovvilt der. En differensiert beitebruk som speiler forvaltningsområdene har ikke skjedd i reindrifta slik som i saueholdet, og/eller de har ikke hatt vesentlig tapsreduserende effekt. Tapsmengden er ulik for årstidene, og geografisk følger de i stor grad årstidsbeitene. Andelene kan skyldes at store rovdyr er arealkrevende og reindrift utøves med ulike egnede årstidsbeiter over større områder, der hver reindriftsenhet har beiterettigheter. Store ferdselsdistanser og hjemmeområder for kongeørn, gaupe og jerv i nord, ulik rovviltforekomst og ulike sammensatte tapsårsaker understreker en større kompleksitet geografisk og gjennom året, inkl. miljømessige faktorer som mildere klima og nedisede beiter. Kalvene er spesielt sårbare for tap og predasjon i ukene etter fødsel i mai/juni. En del av de geografiske og temporale mønstrene for påviste tap for både sau og rein kan knyttes til hver rovviltarts biologi og forekomst, inkl. hver rovviltarts habitatvalg mtp.sau og tilgjengelig habitat for hver rovviltart mtp. rein.

Avgrensning og areal for forvaltningsområdene er kort vurdert opp mot kjente areal for revir og hjemmeområde og arealenes landdekke versus egnede habitater for hver rovviltart. Egnede habitater for og spredningsbiologi hos aktuell rovviltart samt avstand til kjent stabil forekomst av samme rovviltart er blant aktuelle faktorer for sannsynlighet for tap av beitedyr.  

Jo mindre forvaltningsområdene er i forhold til rovviltartenes biologi på stedet, jo høyere kan tap av beitedyr bli i 0-50 km randsone og mer fra forvaltningssone/-område, ved samme bestandsstørrelse. Dette ser ut til å forsterkes når arealet for forvaltningsområde består av mindre egnede eller uegnede habitater, fordi størrelse på individuelle revir eller hjemmeområde da kan bli større og formes av geografisk fordeling av habitater. Geografisk kan hjemmeområder og revir da være helt eller delvis utenfor forvaltningsområde, spesielt om arrondering av forvaltningsområde blir kunstig sett ut fra rovviltforekomst og egnede habitater. Om det eksisterer barrierer med uegnede habitater i et forvaltningsområde, kan fordeling av hjemmeområdene bli oppdelt f.eks. av fjell for bjørn, og arealet som i realiteten er tilgjengelig for rovviltarten, blir da mindre enn forvaltningsområdets areal. Hjemmeområder for bjørn kan da dele seg mellom egnet habitat i forvaltningsområde og egnede habitat i randsonen til denne. Overgangssoner mellom forvaltningsområder og beiteprioriterte områder kan derfor være en strategi videre for å sikre en bedre realisme og forutsigbarhet i norsk rovviltpolitikk og beiteressursbruk, herunder tapsreduksjon, levedyktige bestander og bærekraftig forvaltning av hver rovviltart og en god beiteressursutnytting.

Utfordringer med rovviltarter kan ut fra risiko og sårbarhet møtes med tiltaksplaner, der alle uønskede negative hendelser inkl. klimaforhold, kan innarbeides med ulik sannsynlighetsgrad. Aktuelle tiltak for forebygging av tap av beitedyr må der beskrives for hver uønsket potensiell hendelse. Dette vil spesielt kunne være en god strategi for å få ned tapene i reindriften. Flerartsdynamikk mellom rovviltarter med tanke på byttedyr vs. alternativ føde bør inngå i vurderingene av risiko for tap, spesielt kongeørn og jerv som åtseletere vinterhalvåret på byttedyr etter gaupe.